tanker og livet

Tanken på deg sammen med en annen person er helt for jævlig. Både magen og halsen klumper seg opp, hjertet banker som bare det, hele kroppen blir helt matt. Jeg tåler ikke engang se at en annen jente ser på deg. Jeg tåler ikke at vennene mine prater til deg, ser på deg, prater om deg, ler av deg, smiler til deg. Jeg begynner å ignorere dem. Hva skjer til slutt? Jeg kommer til å stå igjen med ingenting. Det er så hardt. Hardt å leve uten deg. Hardt å tenke på at du aldri kommer til å komme tilbake til meg. Det ser som om at en del av meg er død. Er det egentlig normalt? At en person sitter og føler seg om at kjæresten har dødd, når den har dumpet deg? Begynner jeg å bli gal? For det eneste jeg vet, er at jeg vil ha deg tilbake. Alt annet betyr ingenting.

Lost here in this moment and time keeps slipping by
And if I could have just one wish
I’d have you by my side

Oooh oh I miss you
Oooh oh I need you

And I love you more than I did before
And if today I don’t see your face
Nothing’s changed no one can take your place
It gets harder everyday
Miley Cyrus – Stay

Teksten i sangen minner meg så innmari om deg.  Da jeg satt meg ned for å se gjennom samtalene våres på msn idag innså jeg hvordan jeg har behandlet deg. Du fikk ikke snakke med noen av det motsatte kjønn, du kunne ikke være med venner istedet for meg, du kunne ikke ha fritid, og alt du sa ble jeg forbannet for. Hva feilet meg? Hva gikk av meg? Hvordan kunne jeg ikke se at jeg kom til å miste deg om jeg fortsatte? Er det det som er grunnen til at du så brått slo opp via melding etter 7 måneder? Eller var det som alle sier, at du falt for ei jente du ble kjent med på Norway Cup? Jeg får ikke til å tenke på annet enn oss. Deg. Hvorfor. Hva. Hvem. Jeg ser at du smiler, ler og har det gøy hver dag. At du lever livet. Det skjærer i hjertet mitt. Og samtidig så vet du hvor nedenfor jeg er. Det som sårer mest, er at du ikke har sagt et pip til meg, og det siste du sa til meg var at du var glad i meg. Var det løgn? Har jeg egentlig noen gang betydd noe? Du ser aldri på meg, og når du først gjør det er det som om at du ikke vet hvem jeg er, at vi aldri har hatt noe sammen. Og det irriterer meg at jeg aldri klarer å manne meg opp til å gå bort å snakke med deg selv. Jeg er så innmari redd for hva du kommer til å si og svare. Kanskje du bare går? Ber meg om å gå videre? Vennene tror du har følelser for meg. Fordi du gir meg et spesielt blikk når jeg ikke ser. Er det at vi misforstår hverandre? Jeg har så sykt mye å si, og spørre deg, og idag har jeg faktisk øvd meg på å formidle de til deg. Men det blir aldri nok, og jeg klarer ikke bestemme meg. Men istedet går jeg bare å venter på at du skal ta kontakt med meg. Selv om jeg vet det aldri skjer. Hva gjorde jeg galt?

Har laget denne bloggen for å kunne få ut tanker og meninger om livet mitt og mine problemer. Om du vil lese er opp til deg, men bakgrunnen er bare for å ha en dagbok å kunne slippe ut følelsene mine på.

Depresjon, kjærlighet, kjærlighetssorg, spiseforstyrrelse og familieproblemer er det jeg kommer til å skrive om 😉

Velkommen til Blondie.no. Dette er ditt første innlegg, du kan redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!